JEG TRENGER HJELP! Vel, hvis du har lest de forrige blogginnleggene mine, så skjønner du jo at jeg er en person med spesielle behov (som det heter på fagspråket), men det er ikke akkurat det jeg sikter til nå. Jeg trenger nemlig hjelp med bloggen. Du skulle bare visst hvor mange upubliserte kladder som ligger lagret her inne. Jeg begynner på et blogginnlegg, så stopper det helt opp. Jeg finner liksom ikke nok å skrive om for hvert emne. Min frykt er at mine få lesere skal miste interessen her inne, men etter mye tenking har jeg vel funnet ut at det sannsynligvis er større sjanse for å miste følgere hvis jeg sjelden oppdaterer. Poenget med denne bloggen var i utgangspunktet at den kun skulle være for meg, ingen andre, men det gikk vel litt i vasken. Tankene på hva leserne mine vil ha veier tyngre enn lysten til å publisere et par dårlige innlegg. I dag tenkte jeg at jeg bare MÅ gi blaffen i alle disse tankene og heller bare rable ned noen ord og håpe på det beste.
“Slutt å bable, kom til poenget; Hva trenger du hjelp med nå da, Alvorligtalt?” – tenker du sikkert nå. Vel, først må jeg fortelle litt mer. Du skjønner det, kjære leser, at det er ikke bare selve ordene og innholdet som er problemet. Bilder! Ja, du leste riktig; BILDER. Før jeg visste bedre, tenkte jeg på å bruke Google Bilder for det det var verdt. Bare å søke på det du vil ha, høyreklikke, velge “lagre bildet som”, lagre det i en mappe på pc’en og deretter lime det inn i blogginnlegget. Vel, det er visst ikke så enkelt, nei. Copyright, blablabla. Det er visst noen her inne på cyberspace som eier disse bildene, og de blir ikke så ultraglade hvis de finner ut at jeg har stjelt dem. Jeg trudde at jeg var ferdig med kjeltringkarrieren min da jeg sluttet å besøke skolebiblioteket, men min indre banditt titter visst fram i voksen alder også. Jeg kan jo ikke betale i dyre dommer for hvert bilde jeg bruker her inne! Jeg har da andre ting å bruke pengene mine på! Så da har jeg noen valg:
1) Krysse fingrene for at jeg ikke blir saksøkt og fortsette med min kriminelle virksomhet.
2) Kjøre safe og la bloggen bli bildeløs og kjedelig (pssst; andre blogger jeg leser pleier ikke å ha så mange bilder, men det gjør meg ingenting. Innholdet i de bloggene er som regel veldig bra så da trenger de ikke bilder for å freshe opp bloggen sin. Jeg, derimot, er en fæl forfatter og trenger derfor noe som gjør opplevelsen litt mer tiltrekkende for leserne. Hørte nemlig at noen sa engang: “BILDER SELGER! BRUK BILDER!”, men mulig at det var i forbindelse med reklame, da…).
3) Betale for bildene med hjelp av reklameinntekter som forsøpler bloggen min.
4) Betale for bildene og bruke fritiden min på å sitte på Karl Johan med et kaffekrus og en plakat med en reinspikka løgn (viktig at jeg ikke skriver at jeg er sulten, for det vil ingen tro på, da-dum-tsssss).
5) Spørre Jens Stoltenberg om han kan bistå med noen kroner til bildekjøp fordi at jeg antakeligvis er den eneste norske bloggeren som ikke skriver dritt om han i disse dager.
6) Prostituere meg for de som har fedmefetisjer og bruke de ekle inntektene til bildekjøp (ikke velg dette alternativet, ikke velg dette alternativet, please, ikke velg dette alternativet, ikke velg dette alternativet).
Hva bør jeg gjøre? Her kommer DU inn. Hvis du har noen meninger om hvordan du vil at denne bloggen skal se ut (eller inneholde, eller ikke inneholde, eller ha mer av, eller ha mindre av), setter jeg stor pris på tilbakemelding fra nettopp DEG.
Nok pjatt og over til noe heeeeeelt annet.
Jeg surfet litt på Wikipedia-appen med mobilen min og snublet “tilfeldigvis” over informasjonen om den ene diagnosen jeg har; engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse. Det var lenge siden jeg hadde lest den, så det var interessant å lese den igjen. Kanskje ikke for deg, men for meg. Vel, folkens, nå skal jeg gjøre noe som du antakeligvis synes er dritkjedelig, men som jeg føler at jeg må gjøre. Dette skulle liksom i utgangspunktet være en blogg for meg (og bare meg), så jeg er derfor litt egoistisk og skriver om det JEG vil. Så det såh!
Nå skal jeg skrive ned det som står der og legge inn noen kommentarer til det. Det som heretter blir skrevet med fet skrift er fra artikkelen, mens det som blir skrevet med vanlig skrift er mine kommentarer til det med fet skrift. Enjoy! (Eller ikke….).
Personer med engstelig personlighetsforstyrrelse (F60.6 i ICD-10) kalles ofte unnvikende.
Joda, stemmer det. Det høres så mye bedre ut. Heretter skal jeg derimot si at jeg har diagnosen F60.6 i ICD-10. Det høres mye mer profft ut.
BESKRIVELSE
Avoidant Personality Disorder (AvPD).
Prøv å si det fort 10 ganger etter hverandre. Jeg utfordrer deg!
Angst og usikkerhet er mer eller mindre alltid til stede i sosiale sammenhenger, noe som gjør det vanskelig å være sammen med andre.
Jepp. Hvorfor tror du en del av navnet på sykdommen er “unnvikende”? Det har jo mye med at jeg prøver å unngå sosiale sammenhenger på grunn av ubehagelighetene det fører med seg. Dessuten blir jeg så forbanna sliten og da går det på bekostning av andre aktiviteter jeg må foreta meg (som for eksempel husarbeid).
De forventer hele tiden kritikk, eller at andre skal vende dem ryggen. De har lav selvfølelse, trekker seg ofte fra sosiale sammenhenger, og har få, men ofte nære venner.
Jepp. Jepp. Jepp. Jepp. Jepp. Njaaaa… Akkurat det siste der; ofte nære venner, er jeg litt usikker på. Jeg har noen få venner, men jeg tør ikke å fortelle dem at de er en av få. De har selv mange gode venner og er selv veldig sosiale (og ikke minst normale), så jeg tror at jeg ser på dem som mer “spesielle” enn dem ser på meg. Jeg er liksom “en av mange” deres venner, mens de er “en av mine få utvalgte” venner. Forstår du hva jeg mener? Det er ikke ofte jeg er med venner og når jeg først er det, liker jeg å gi inntrykk av at jeg har mange andre venner, mens jeg egentlig ikke har det. Derfor er det litt godt å bo på landet, for da kan jeg bruke det som unnskyldning for å ikke ha store selskap (få overnattingsmuligheter, få kollektive tilbud og få sjåførmuligheter). På denne måten gruer jeg meg til jeg skal gifte meg. Da får de se hvor få venner jeg egentlig har, og den skammen tror jeg ikke at jeg klarer å bære. Sannsynligvis kommer jeg til å lyve og “klage” hele kvelden på at det ikke var flere som kunne møte opp. Skamfullt!
Selv om de lever forholdsvis isolert og dermed kan ligne schizoide personer, er den engstelige langt mer følelsesbetonet, og ønsker å ha mulighet til å fungere i sosiale situasjoner, mens den schizoide ofte har total mangel på interesse for sosialt liv. Engstelig personlighetsforstyrrelse har mange overlappende symptomer med, og kan noen ganger være vanskelig å skille fra sosial fobi.
Sant det.
Å leve i mange år med de personlighetstrekkene som er assosiert med engstelig personlighetsforstyrrelser fører til mye subjektivt ubehag og betydelig senket livskvalitet for de som er rammet.
Dette kan jeg skrive under på. Hvor skal jeg signere? Pek, og jeg er klar med fyllepennen!
Man vet ikke nøyaktig hvorfor noen mennesker utvikler engstelig personlighetsforstyrrelse, men både genetisk predisposisjon og miljøpåvirkninger har betydning for en slik utvikling. Det er vanlig at mennesker som utvikler lidelsen har hatt angstproblematikk, og spesielt sosial angst, før det etableres stabile unnvikende personlighetstrekk. Mange av de med engstelig personlighetsforstyrrelse har tidligere vært utsatt for mobbing eller annen uheldig /krenkende omgang med andre mennesker.
Genetisk predisposisjon? Næææ, ingen i familien min har slitt noe særlig psykisk (som jeg vet om), så her må jeg nok ta skylden alene. Miljøpåvirkninger? Vel, det var ikke noe bra miljø der jeg vokste opp, så det høres nok litt riktig ut. Angstproblematikk? Åja, det er jeg kjent med. Heldigvis ikke så mye nå lenger, men mer før. Det mest skremmende med å ha angst som barn, er at man ikke forstår hva det er. Man blir livredd! Fornuften sier at det ikke er noe å være redd for, men følelsene sier seg ikke enig med hodet. Sosial angst? Selvfølgelig, det var ikke høydeskrekken som utløste det her, tror jeg. Mobbing? Jepp. Annen uheldig/krenkende omgang med andre mennesker? Oh yeah.
SYMPTOMER
For å oppfylle kriteriene for en unnvikende personlighetsforstyrrelse skal man i følge ICD-10 i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvare over tid:
* Vedvarende og gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt
Check.
* Oppfatning om at en er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre
Check.
* Overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner
Check.
* Uvillighet til å involvere seg med andre hvis en ikke er sikker på å bli likt
Check.
* Innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet
Eh, litt usikker på hva de mener her.. Hva tror du de mener?
* Unngåelse av sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning
Delvis check. Jeg ser an situasjonen. Hvis det er snakk om en fest der jeg kun kjenner èn person, holder jeg meg langt unna og kommer med 1000 forskjellige unnskyldninger (men prøver å unngå å lyve). Det samme gjelder større familiesammenkomster. Jeg vil ikke at gamle tanter skal se hvor stor jeg har blitt de siste årene (og redd for kommentarer i forbindelse med det. Gamle tanter er nemlig ikke så redde for å si hva de mener). I andre tilfeller kan det hende jeg bare hopper i det, for å gi inntrykk av at jeg vil. For eksempel i en jobbsituasjon. Der vil jeg ikke bli stemplet som en … ja, jeg vet ikke… jeg vil vel fremstå som mest mulig normal.
* Følelse av å være mindre verdt enn andre
Check.
Andre ledsagende egenskaper kan være overfølsomhet overfor avvisning og kritikk.
Check.
ANDRE SYMPTOMER OG KJENNETEGN
Mennesker med AvPD er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre bare hvis de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse personene, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.
Vel, noen ganger har jeg tatt sjanser, men frykten er der, ja. Dessverre har frykten ofte blitt en realitet.
* Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.
Klarer det noen ganger, men ikke alltid. Avviser ofte forespørseler.
* Snakker om et bestemt ”ufarlig” tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.
Det kommer helt an på hva slags personlige spørsmål som stilles og av hvem. Hvis jeg tilfeldigvis møter en gammel kjenning og personen kommer med det vanlige spørsmålet “hva er det du jobber med nå da?”, da får jeg hetta. Hvis HM (psykiateren min) spør om hvordan det har gått siden sist, kan det hende at jeg later som at ting er litt bedre enn det egentlig er. Hvis ei venninne spør om hvordan jeg har det, kommer det an på dagsformen hva jeg svarer. Føler jeg for å prate, sier jeg sannheten, men hvis jeg er litt tilbaketrukket den dagen, hender det at jeg svarer et kort “bra” før jeg bombaderer henne med spørsmål om hvordan hun har hatt det. Hvis Mamma spør, er jeg som regel ærlig. Hun og jeg har såpass god kontakt. Jeg har ingen problemer med å prate om meg selv, men jeg går sjelden inn i “dybden”, der skoen virkelig trykker. Jeg har møtt så utrolig mange i det psykiatriske helse-Norge, at jeg er forholdsvis vant til å skravle om meg selv. Patetisk, ja, jeg vet det.
* Liten kontakt med nær familie, av frykt for å bli ”gjennomskuet”. Noen har kun kontakt med nær familie og har få eller ingen venner.
Her tilhører nok jeg den siste gruppen. Jeg kan prate om det meste med Mamma, men Pappa og jeg har et mer overfladisk forhold. Han er en kjernekar, men han er ikke så flink til å prate om følelser. Broren min og jeg har også et svært godt forhold, men det baserer seg for det meste på humor. Han gir ikke inntrykk av at han er så interessert i å gå i dybden i oss selv. Det har derimot hendt at vi har hatt personlige samtaler, men det hører vel mer til sjeldenhetene. Få eller ingen venner – jepp.
* Veldig stille. Oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
Nei, det er vel ikke helt riktig. Delvis riktig, ja, men ikke helt. Jeg er en skravlebøtte, men det er ikke dermed sagt at jeg tror folk faktisk lytter. Jeg er hva man kan kalle retorisk evneveik; jeg er med andre ord ikke flink til å overtale. Kanskje jeg er flink til å overtale Gubben om at vi virkelig MÅ ha akkurat de gardinene, men ikke når det virkelig gjelder.
* Prater uavbrutt for å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål
Prater uavbrutt? Ja, ofte. For å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål? Nei. Vel, kanskje noen ganger da.
* Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå
Delvis. Jeg er ikke redd for en klem av ei venninne eller noen andre som står meg nær, men jeg er livredd for klemmer fra Gubben. Det er mye mer intimt, for da er det ikke snakk om kun kinn-mot-kinn. Da skal man klemme som kjærester – bryst mot bryst. I vårt tilfelle; magen min inntil han. Skummelt! Jeg vil ikke at han skal kjenne hvor stor magen min er, derfor kler jeg meg i telt og stikker rumpa ut i en klemmesituasjon. Det er så ille at jeg står som en vinkel og legger heller kinnet mitt inntil magen hans. Det er litt av et syn, kan jeg fortelle deg!
* Ekstremt lav selvtillit
Check.
* Sterkt hat mot egen person
Check.
* Desperat ønske om å være usynlig
Check.
* Følelsesmessig distansering i intime situasjoner
Check.
* Problemer med å fungere i jobbsammenheng
Check.
* Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær
Check.
* Føler seg underlegen andre
Check.
* I ekstreme tilfeller – agorafobi
Nei, det stemmer ikke i mitt tilfelle. Frykt for åpne plasser? Joa, delvis, men ikke så ille at det regnes som agorafobi. Jeg er glad i å være hjemme, men jeg har ikke frykt for store menneskemengder. Da synes man jo ikke så godt 
Må jo innrømme at det har vært perioder der jeg ikke har turd å gå ut med søpla, men det er bare periodevis.
* Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker
Regnes TV-serier, filmer og bøker som fantasiverdener? Isåfall – check.
* Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det
Nei, det stemmer ikke.
* Kan være følsomme overfor lukter, høye lyder eller lys
Nei, det stemmer heller ikke i mitt tilfelle.
* Er ofte utsatt for, og tiltrekkes av ”giftige” personer
Check.
* Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer
Check.
* Sterkt kontrollbehov
Tja, stemmer litt, men ikke helt. Jeg har mine vaner, men ikke noe nevneverdig.
* Perfeksjonistisk. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem
Check.
* Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent
Check.
* Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte
Nei, stemmer ikke helt. Men jeg elsker å kjøre bil og jeg liker at folk ser at jeg kjører bil. Da føler jeg meg litt voksen og ansvarsfull. Man kan jo ikke være heeeeeelt retarted om man har lappen
* Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person
Check. Vel, nesten check, skal jeg være helt ærlig. Det har hendt (men det er en stund siden nå) at jeg har sagt ting til Gubben (i forbindelse med en krangel) som jeg håpet på at ville såre han. Det var fordi at han lukket seg helt og reagerte ikke på noe som helst. Jeg var desperat etter en reaksjon, hva som helst, så jeg sa ting til han for å provosere. Ikke akkurat mine største øyeblikk…
* Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre
Check.
Hvis sykdommen forblir ubehandlet, vil personen isoloere seg selv mer og mer.
Godt jeg kom til HM da! Ting har allerede blitt bedre enn det var, men jeg har fortsatt en lang vei å gå.
BESKRIVELSE
- Årvåkenhet og overvåking -
Overvåker miljøet rundt seg for å se om noen ser på, dømmer eller mentalt saumfarer dem.
Check.
Sjekker om det finnes og lokaliserer utganger. Plasserer seg i nærheten sånn at de kan stikke av ubemerket og uten å skape noe oppstyr.
Nei.
Tror andre misliker dem og snakker om dem.
Check.
Kan være følsom for lukter, høye lyder, lys eller stoffer.
Nei.
- Trygghet og tillitsproblemer -
Bygger opp en mental database over hvem man kan stole på. Legger merke til den minste lille særegenhet hos andre mennesker.
Check.
Er ofte dømmende og kan ikke overse minimalistiske ”peronlighetsfeil”.
Føler ikke at det stemmer, men det kan jo hende at jeg nå ubevisst setter meg selv i en offerrolle og er blind for realitetene.
Sorterer mennesker ut når personen (eller situasjonen) oppleves som utrygg, ufølsom eller selvopptatt.
Av og til.
Alternativt kan AvPD-mennesker som er i en ensomhetsfase, trekkes mot og underkaste seg ”giftige” personer. Noen AvPD-mennesker har problemer med å sette grenser overfor narsissistiske, psykopatiske og andre ”giftige” personer og er derfor svært utsatt for manipulasjon.
Check.
Noen stoler kun på nærmeste familie og har få eller ingen venner. Andre kan ha store vanskeligheter med å forholde seg til nær familie. De vet for mye og kjenner ens svakheter.
Dette har jeg bablet om tidligere.
- Kontrollbehov -
En med AvPD har et stort behov for kontroll over sine omgivelser. De med høy følsomhet og snev av tvangstanker (OCD) kan oppleve unnvikelse i følgende situasjoner: Kino, restauranter, klasserom, arbeidsplassen, kirker, treningssentre og svømmehaller kan være truende når deres faste plass, nær utgangen eller i en stille krok, har blitt flyttet eller er opptatt.
Her har de formulert seg litt rart. Hva har tvangstanker med de offentlige stedene å gjøre? Hva slags tvangstanker sikter de til? Kino er jeg ikke så veldig glad i. Det er ingen pauser og jeg liker ikke godteripress i offentligheten, men det verste er at det er trangt. Ikke å sitte, såååå stor er jeg ikke (enda), men man må reise seg opp for folk som skal forbi. Da må fremmedfolk kline seg inntil meg og det finner jeg ikke så veldig behagelig. Restauranter liker jeg, så lenge jeg sitter ved et ålright bord. Bord i midten er det verste, jeg MÅ ha ryggen mot en vegg. Da føler jeg ikke øyne i nakken, eller rettere dagt; på valkene. Er det en tvangstanke? Tja, kanskje det. Klasserom gir meg minner fra den mindre hyggelige tiden på skolen, så jeg er ikke så stor fan av klasserom. Sitter helst bakerst i en slik situasjon. Arbeidsplassen? Vel, det kan jo variere, det finnes jo mange forskjellige arbeidsplasser her i verden. For tiden er jeg på API, men det er et tiltak og ikke en typisk arbeidsplass. Kirker? Jeg er ikke kristen, så det hører med til sjeldenhetene at jeg oppholder meg i en kirke. Unntaket er ved begravelser og bryllup. Heldigvis har det ikke vært så mange begravelser på noen år og sist jeg var i et bryllup, var jeg for liten til å huske noe. Ei venninne skal gifte seg til neste år og det gruer jeg meg til. Ikke på hennes vegne, men fordi jeg ikke kjenner noen som hun kjenner og det er ikke sikkert at Gubben kan være med, for det kan komme i konflikt med jobben hans. Det jeg gruer meg til mest med bryllupet, er antrekket. Penklær forventer at man skal vise sine former, og det byr meg imot. Hvis jeg kunne velge helt selv ville jeg nok hatt burka, men det tror jeg ikke er så passende… Treningssentre? Nope, holder meg laaaaaangt unna! Et rom fullt med Kari Jaquesson’er, bimboer som vil sjekke opp muskelmenn og fullt fokus på å ha en sunn kropp, kombinert med speil på alle vegger, NEI TAKK! Svømmehaller? Nesten samme greia, men med færre klær og færre speil. Nei takk til det og.
Unnvikende personer med frykt for forstyrrelser i deres daglige rutiner, kan synes det er vanskelig å reise bort over lengre perioder.
Jeg har noen daglige rutiner jeg er glad i, men jeg er ikke redd for å reise bort over lengre perioder.
Personer med AvPD liker ikke følelsen av at andre invaderer deres privatliv eller personlige sone, selv om de befinner seg på et offentlig sted. Slike kontrollbehov kan gjøre det vanskelig for dem å føle seg trygge nok til å oppholde seg på steder der noe eller noen kan ”se dem”. Det å ofte måtte gå forbi naboens hus gjør at de føler seg overvåket. Dette er ikke fordi personen er paranoid, det er heller et desperat ønske om å leve sitt liv uten å bli sett eller lagt merke til. Mennesker med AvPD kan være intenst private personer.
Min personlige sone: der var jeg verre før, nå er de fleste velkommen så lenge de oppfører seg bra. Trygghet der noen kan “se meg”: må innrømme at jeg føler meg mest trygg når jeg er alene. Naboens hus: her kjenner jeg meg igjen. Jeg pleier ofte å ta med bikkja i bilen og kjøre til et annet sted når jeg skal gå tur. Artig med forandringer hos bikkja også, da 
Når andre personer kommer for nært eller krysser deres personlige sone, kan personer med AvPD reise bust. Men siden de holder sine følelser for seg selv, merker ikke den andre personen dette.
Dette har jeg nettopp bablet om; det var verre før.
De vil f.eks. ikke sitte på med en kollega til jobb eller kjøre sammen med venner, i frykt for at de blir fanget i en situasjon der de ikke kan stikke av når de måtte ønske.
Dette var også verre før.
Vil slutte med en aktivitet de egentlig liker hvis aktiviteten innebærer mange andre personers deltakelse. Deres rutiner blir forstyrret eller trusselen om at noen skal bli litt for godt kjent med dem, gjør at de heller slutter og holder seg unna.
Stemmer litt, men det er ikke like ekstremt hos meg slik det er beskrevet her.
Alternativt foretrekker noen personer med AvPD overfylte situasjoner som for eksempel sosiale grupper som har felles interesser, HVIS det hjelper dem å forsvinne i bakgrunnen samtidig som de får en føleslse av å være med. Merkelig nok sier mange unnvikende personer at de liker å gå i overfylte bygater. Der er det ingen direkte kontakt, ingen verbal kommunikasjon og man kan forbli anonym, samtidig som man er en del av selve folkemengden.
Sant.
- Selvsikkerhet -
En person med AvPD har svært dårlig selvtillit og føler seg underlegen i enhver situasjon. Han eller hun synes ofte synd på andre personer som er tvunget til å tilbringe tid sammen med dem. I en samtale vil unnvikeren være svært stille, og vil aldri avbryte en annen som prater. Unnvikeren er oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig, og er overbevist om at ingen har noen interesse av hans eller hennes meninger. Sitter stille og hører på i frykt for å si noe som kan virke dumt.
Det meste stemmer her, bortsett fra at jeg er en skravlebøtte. Jeg vil derimot aldri avbryte noen som prater og hvis noen avbryter meg, holder jeg som regel opp med å prate og lar den andre personen si sitt. Kanskje derfor jeg aldri vinner noen diskusjoner… Jeg har derimot øvd meg (noen ganger) på å bli sterkere på dette feltet ved å ikke la meg bli avbrutt. Da fortsetter jeg bare å prate hvis noen avbryter slik at vi begge prater samtidig. Det er tøft, for det strider imot alle mine instinkter, men jeg SKAL bli flinkere!
I utgangspuktet er unnvikende personer svært lite selvsikre og snakker sjelden høyt eller lidenskapelig om noe. Men av og til, når de føler seg tråkket på eller når de er lidenskapelig opptatt av et tema, kan de prate høylydt. Dette kan misforstås av andre som fiendtlighet. En AvPD-person vil ofte oppleve en blanding av følelser i en sånn situasjon: irritasjon, frustrasjon, stolthet, selvrespekt, indignasjon, lettelse. Men et øyeblikk etterpå vil den unnvikende personen sette spørsmål ved det som skjedde og tvile på seg selv, dissekere situasjonen og overanalysere i timesvis. Han eller hun vil ha dårlig samvittighet over å ha uttrykt seg så uhøflig, vil føle seg enda mer utilstrekkelig og trekke seg tilbake i skallet sitt. Hvis det er mulig, vil AvPD-personen kutte kontakten med den eller de personene som var vitne til hendelsen.
Jeg har alltid vært en engasjert jente, så det hender ofte at jeg prater høyt og engasjert. Som regel skammer jeg meg etterpå, og hvis det er noen nye mennesker i livet mitt som var vitne til hendelsen, holder jeg meg litt unna det mennesket en periode etterpå. Hvis det er noen som jeg kjenner godt (Mamma, Pappa, broren min eller Gubben), er skammen mindre. Jeg føler faktisk at jeg tør å dele mine meninger med dem Hvis den andre personen (meddebattanten) har en annen mening enn meg, hender det ofte at jeg undergraver mine egne meninger og “blir enig” med meddebattanten. Dette henger nok en del sammen med at jeg ikke stoler på meg selv og at jeg aldri har rett, for jeg kan jo ikke tenke selv! Det er med andre ord ganske lett å overtale meg til ting. Jeg er en dott.
- Forhold -
Noen personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse er i stand til å opprettholde langtidsforhold med familie og venner. Dette skjer oftest dersom man har kjent personene over lang tid, for eksempel en barndomsvenn. En person med AvPD kan stole på familiemedlemmer som framstår som trygge og støttende. Disse forholdene kan hjelpe personen til å føle seg med i samfunnet. Men avhengigheten er et stort problem for unnvikere som kun stoler på få mennesker. Dette vil føre til stor skam og intens frykt for å bli forlatt dersom disse personene forsvinner.
Selvstendige personer med AvPD er stikk motsatt: De støtter seg selv og klarer seg alene. De klarer å holde på en jobb uten problemer. De har ofte liten eller ingen kontakt med familie. Dette er oftest tilfelle hos unnvikende personer som har opplevd traumer i barndommen. Disse personene er ofte i stand til å opprettholde gode vennskap.
Er jeg i stand til å opprettholde langtidsforhold med familie og venner? Ja, hvertfall med noen familiemedlemmer. Andre familiemedlemmer prøver jeg å holde meg litt unna. Når det gjelder langtidsforhold med venner, vil jeg si det er litt bob-bob. Noen venner har jeg hatt i mange år (vel, det vil si 1 venn), mens andre venner har jeg mistet oppgjennom årene. Jeg vil ikke si at jeg er av den selvstendige typen (ringer alltid Mamma hvis jeg lurer på noe), men jeg vil vel si at jeg har opplevd noen traumer i barndommen. Når jeg tenker litt over det, kan det jo hende at disse traumene mine egentlig bare er noe alle opplever (f.eks: ble jeg virkelig mobbet eller var jeg bare overfølsom? Var det en voldtekt eller var det bare vanlig, ubehagelig sex?). Kanskje jeg bare har diktet opp alt sammen? Isåfall er det ubevisst og da er jeg virkelig gæærn!
Overgrep, avvisning, neglekt og mobbing kan ødelegge et barns identitet. For en person med AvPD skal det svært lite til for å gjøre stor skade. Derfor vil en unnvikende person ha store problemer med å utvikle og opprettholde forhold over lang tid. Frykten for å bli sett og at noen skal bli kjent med dem er så stor at de vil føle seg gjennomskuet, utsatt og sårbare, og isolere seg til tross for at de har et intenst ønske om kontakt med andre mennesker.
En person kan være en kombinasjon av både familiær og ikke-familiær type. De kan stole på noen personer og ha et meningsfylt forhold til disse personene, og likevel ikke være i stand til å utvikle forhold til andre personer.
Dette kjenner jeg meg igjen i, ja.
- Frykten for å bli sett/gjennomskuet -
Et særtrekk ved denne personlighetsforstyrrelsen, er den intense frykten for å bli sett eller gjennomskuet. Noen personer har en bestemt historie de forteller folk for å beskytte seg selv. Det kan være en historie om familie eller jobb som de forteller for at lytteren skal få et inntrykk av å bli kjent med dem, og på den måten forhindre andre personlige spørsmål.
Dette er skremmende lesning, for det føles som om forfatteren har vært inni hodet mitt. Er det virkelig andre som har det på samme måte? Skulle gjerne likt å prate med noen andre i samme situasjon.
Noen unnvikere kan, dersom de blir stilt et personlig spørsmål, fabrikkere et troverdig svar. De HATER å lyve om seg selv og gjør det svært sjelden. Dersom de gjør det, føler de intens skam og at de har mislyktes, som om de hadde anstrengt seg hele sitt liv for å gjøre alt riktig og perfekt, og så fikk stempelet ´taper´ i panna.
Jeg sier det igjen; denne forfatteren har vært inni hodet mitt! Hjeeeelp!
Sirkelen av unnvikelse og falskhet er knusende for unnvikeren, og etter en stund kan det faktisk oppstå en barriere hvor de selv ikke lenger kjenner sine egne evner, styrker og talenter. Skam vil være den mest fremtredende følelsen og kan forårsake en god del smerte.
Jepp! Heldigvis har jeg ikke møtt denne barrieren enda… tror jeg… vel, hvertfall ikke bevisst.
En type forhold som kan være vellykket og fruktbart for en person med AvPD, er ONLINE-kommunikasjon. Internett sørger for en buffer mot den intense sårbarheten en unnviker vil føle i møte med andre i det virkelige liv. På nettet kan man være så anonym man selv ønsker, og dersom man føler seg gjenkjent kan man bytte identitet/kallenavn.
Åja! Hvorfor tror du denne bloggen er anonym da? Her inne kan jeg skrive nesten hva som helst uten å være redd for å drite meg ut Vel, som nevnt tidligere så har jeg hatt noen sperrer, men de skal jeg prøve å kvitte meg med. Jeg må blant annet slutte å tenke på dette som en ren humorblogg, jeg må tillate meg selv å være litt seriøs innimellom og.
Forhold til kolleger utgjør en stor trussel for enkelte personer med AvPD. Selv høyt utdannede personer har problemer med å holde på en jobb dersom jobben ikke gir en viss mulighet for å være anonym. Samtidig fungerer enkelte høyt oppegående personer med AvPD veldig godt i jobb. De har en egen evne til å skille mellom jobb og privatliv.
Å føle seg tvunget til å passe inn i miljøet på jobben og bli med på det sosiale kollegiale spillet kan føles så stressende at personer med AvPD ofte slutter i jobben. Det å møte opp på arbeidsplassen hver dag representerer en trussel mot det desperate bohovet for å være anonym. Det er svært vanlig at unnvikende personer takker nei til en forfremmelse i frykt for å ikke klare jobben, ikke være godt nok kvalifisert eller virke dum. Et paradoks er at disse personene som oftest er svært godt kvalifisert til jobben.
Dette gjelder vel ikke meg enda, da jeg ikke er klar for full jobb akkurat nå.
Andre situasjoner som skaper frykt for å bli gjenkjent kan være rutineaktiviteter, som for eksempel å gå tur med hunden, gå forbi huset til naboen, gå ut med søpla, gå på butikken eller fylle bensin. Det er vanlig at en unnviker handler i forskjellig butikk nesten hver gang. Han eller hun kan til og med kjøre til nabobyen bare for å være sikker på å ikke bli gjenkjent. Og det aller verste er å gå til frisøren. Det er ikke uvanlig for en person med AvPD å bytte frisør 4 ganger i året. Problemet er at for hver gang de gjør dette er det større sjanse for at andre skal bli kjent med dem.
Jeg nevnte tidligere at jeg ofte pleier å kjøre til “fremmede” steder for å gå tur med hunden, så ja, det stemmer. Liker ikke å gå forbi huset til naboen, nei, bortsett fra når det er sent og mørkt ute. Å gå ut med søpla er ubehagelig, men jeg klarer det. Det har vært perioder da jeg ikke har klart det, men jeg klarer det nå. Butikken er et mareritt. Jeg prøver å handle sjelden og mye fremfor ofte og lite. Det beste er å handle på lørdager, for da er det mange folk som er opptatt med seg og sitt. Det verste med å handle på lørdager, er køene. Når folk står i kø, pleier de å kjede seg og titter derfor litt ekstra på de som står foran i køen. Jeg pleier da å være høflig og vinke folk inn foran meg (“gå foran meg du, jeg har så mange varer”). Perfekt, for da oppfatter folk meg som ultrahøflig, mens det egentlig er en 100% egoistisk handling. Står jeg bakerst, har jeg kontroll over hvem som glaner på meg. En annen ting som er greit i en slik situasjon, er å vandre litt rundt i kassaområdet og vente til det blir ledig kasse uten kø. Det kan ta litt tid, men da slipper man hvertfall å bli glant på! Når varene legges på båndet, sørger jeg alltid for å skjule de usunne matvarene. Da legger jeg de sunne tingene oppå de usunne og sørger for å fordele de usunne matvarene litt histen og pisten. Jeg vil ikke at folk skal se på det usunne og tenke på hvor feit og ekkel jeg er. Det har hendt at jeg har kjørt lenger unna for å komme til andre butikker, men det er ikke så ofte jeg har tid til det. Jeg har heller ikke fast frisør. Den forrige frisøren var litt fyldig og det hjalp. Da følte jeg meg ikke som den store elefanten i rommet og heller ikke at hun dømte meg så hardt for hvordan jeg ser ut. Kanskje jeg skal ta sjansen på å bruke henne igjen? Vi får se… Uansett så er frisørtimene et herk. Hater det! Derimot så liker jeg følelsen når jeg forlater frisøren. Da har jeg lekkert hår og er endelig ferdig med marerittet.
- Andre sykdommer/side-diagnoser -
Ekstremt dårlig selvtillit, tvil på seg seg og dårlig selvoppfatning fører til et stort smertefullt hull som må fylles. Noen fyller dette hullet med alkohol, piller og narkotika. De fleste med AvPD utvikler bivirkninger/sidediagnoser. De kommer sjelden i barndommen, men utvikles etterhvert:
* OCD
Tja, noe, men ikke så mye.
* Alkohol- og narkotikamisbruk
Nei.
* Selvskading
Ja, før, men ikke nå lenger.
* Spiseforstyrrelser
Ja, overspising.
* Nettavhengighet
Det blir noen timer foran PC’en ja, men ikke så heftig at det er et stort problem.
* Samlemani
Har ikke så mange frimerker, men jeg er fæl til å lagre bruksting. Jeg er nemlig livredd for å gå tom for noe, derfor har jeg et system der jeg sørger for at jeg alltid har det jeg trenger i huset. For eksempel baderomsartikler. Jeg har en kurv som inneholder uåpnede håndsåper, tannkremer, tannbørster, shampooflasker, balsamflasker, stæsj til trynet, diverse stæsj til dusjen, q-tips, deodoranter, osv. Alt er uåpnet og sitter å venter på å bli brukt. Når det blir tomt for noe, tar jeg fra den kurven og skriver opp tingen på handlelista. Neste gang jeg handler, kjøper jeg det inn og legger det i kurven. Det blir et slags rulleringssystem. Dette rulleringssystemet finnes også på kjøkkenet. Gubben skulle lage pizzadeig en gang og trudde at det var tomt for pizzaark (bakepapir til å ha mellom pizzaen og stekebrettet). Han brukte derfor matpapir istedet.Vi måtte derfor skrape av pizzafyllet og spiste pizza uten bunn. Håper at han lærte av det og spør meg neste gang. Jeg hadde nemlig lagret pizzaark, så vi hadde det jo i hus!
* Tvangsforestillinger
Jepp, men det vil jeg ikke gå inn på her.
* Paranoia
Nei, det tror jeg ikke. Kanskje enkeltepisoder, men ikke noe som skjer til stadighet.
* Tvangvasking og -rydding
Nei, dessverre.
* Perfeksjonisme
Jepp.
* Dyp depresjon
Ja, i perioder.
* Panikkanfall
Det har hendt, ja.
BEHANDLING
Psykoterapi er den foretrukne behandling. Forskjellige psykoterapeutiske tilnærminger som for eksempel psykodynamisk terapi eller kognitiv terapi kan benyttes for denne tilstanden. Ofte er gruppeterapi nyttig, da pasienten kan få dempet den prestasjonsangsten som straks dukker opp når det er andre til stede. Fokus i terapien er pasientens manglende selvverd og angst for å være i sentrum. Pasienten vil ofte selv søke terapi, i motsetning til mange andre personlighetsforstyrrelser. Ofte gis antidepressiva med positiv effekt.
Kognitiv terapi med HM fungerer utmerket for meg. Jeg har allerede blitt mye bedre enn jeg var. Nå kjenner du antakeligvis ikke meg (håper jeg), men hvis du hadde kjent meg, hadde du ikke kjent meg igjen slik jeg var for noen år siden. Ehh.. Det kom litt rart ut. Ja, du skjønner vel hva jeg mener
En annen ting forbundet med denne psykdommen som de ikke nevner i artikkelen, er at man hele tiden lurer på hva alle andre mener. Man spør hele tiden om man gjør ting riktig, om man gjør noe feil, om man kan gjøre sånn eller sånn, osv. Man stoler ikke nok på seg selv til å fatte avgjørelser og søker hele tiden til andre for å få svar. Et eksempel på det; jeg la merke til noe i artikkelen som jeg mente kunne være en skrivefeil. Jeg tenkte litt på det og kom frem til at artikkelforfatteren er mye smartere enn meg og at h*n sikkert har rett og at jeg tar feil. Derfor valgte jeg å la “feilen” stå og heller endre mitt eget syn på hvordan ting skal skrives. Slik er det hele tiden. Man tror at alle andre har rett og man stoler ikke på seg selv og sine egne evner.
Nå får jeg holde opp med å bable om meg selv og det greiene her. Jeg har allerede skrevet altfor mye og jeg kan ikke forvente at andre skal være like interessert i psykologi som meg.
Ha en flott dag!
